Judith McFadden

Du faller ikke fra hverandre. Du fungerer. Sannsynligvis bedre enn de fleste rundt deg innser. Men du er sliten på en måte som søvn ikke fikser. Ikke dramatisk. Ikke en sammenbrudd. Bare denne lave summingen under alt. En kropp som aldri helt slår seg til ro. Et sinn som ikke skrur seg av når det burde. En versjon av deg selv du husker, som føles lengre unna enn den en gang gjorde. Og du fortsetter. Fordi det er det du gjør. Fordi det er mennesker som trenger deg, ting som er avhengige av deg, og ærlig talt, føles det ikke som et alternativ å stoppe. Så du klarer det. Du presser deg gjennom. Du forteller deg selv at det bare er en travel periode, bare stress, bare det å bli eldre. Og så slutter sesongen. Og i stedet for lettelse, skjer det noe merkelig. Stillheten kommer, og det føles ikke som hvile. Det føles ubehagelig. Strukturen som holdt deg sammen faller bort, og plutselig er det plass, og i den plassen begynner ting å komme frem. Følelser du ikke hadde tid til. En flate du ikke kan forklare. Et spørsmål du har vært for opptatt til å stille deg selv. Er dette det? Er dette bare sånn jeg føler nå? Spenningen som lever i skuldrene dine. Søvnen som gjenoppretter kroppen din, men ikke egentlig sjelen din. Øyeblikkene hvor du snapper til noen du elsker og ikke helt kjenner deg selv. Følelsen av at du går gjennom bevegelsene av et liv som burde føles fullere enn dette. Dette er ikke svakhet. Dette er ikke noe galt med deg. Dette er hvordan det ser ut når et nervesystem har holdt fast i veldig lang tid, og endelig har nok stillhet til å la deg vite. Og det ber deg om å lytte. Når du er klar til å stoppe bare å komme deg gjennom det, er jeg her.